Here we go again

Postpandemi og alle restriksjonene er glemt for lengst. Vi kan gjøre alt det vi gjorde før, og mer dertil. Kalenderen er tom og mulighetene er uendelige. Wow, for en frihetsfølelse! Nå skal vi virkelig ta igjen.

Men etter ferien skjedde det, uten forhåndsvarsel. Plutselig var hverdagene fylt opp til randen med aktiviteter og forpliktelser. Helgene booket opp så langt øyet kan se. Før vi rakk å nyte friheten og ta regi på livet, er vi oppe i løpefart igjen. 

"Skal vi prøve å finne helg?". "Yes, når kan du?". Etter å ha tråkket gjennom en twilight zone av en kalender er vi over i 2023. Vi blir enige om å ta opp tråden igjen utover høsten. Da har vi sikkert bedre oversikt...

Noen som leser dette vil ikke kjenne seg igjen. Du som mestrer hverdagskjøret til fingerspissene. Den ene tingen løser av den andre, akkurat som planlagt. Smack, smack, smack, som en Mercedes. Med en stødig hånd på rattet kan du, når som helst, fortelle hvor Luciakjolen oppbevares sammen med lysestaken og glitret. Men vi andre, vi er ikke i nærheten. 

Kan vi begynne helt på nytt? Fra scratch. Kan vi gå radikalt til verks og kansellere alle aktiviteter og planer. Slette alle apper og abonnement. Skape et nullpunkt, for å kunne gå forsiktig og kontrollert frem med silkemyke skritt.

Særlig. Med skolestart imorgen, er det bare til å bite tennene sammen og akseptere kjøret i all overskuelig fremtid. Helt til en ny krise eller pandemi kommer. Overlever vi den, får vi sjansen igjen til å starte på nytt. Da skal vi virkelig ta vare på friheten.  

Refleksjonen er herved avbrutt for å følge opp de ni tapte anropene fra femtenåringen. Mest sannsynlig "MÅ" han bare få vippset penger eller bli kjørt et sted. Kanskje begge deler. 

 

FrihetHvaskjerHverdagTidsklemma