Det begynte på en gaterestaurant i Frankrike for flere år siden. Vi hadde vært på ferie i noen dager, spist deilig mat og koset oss skikkelig. På restaurant får alle bestille det de selv vil. Til vår glede driver ikke Frankrike med barnemenyer. Uten standardvalg ble barna nysgjerrige og istedenfor den lynkjappe pizza- eller burgerbeslutning brukte de lang tid på å få oversikt og utforske mulighetsrommet. Lysten til å prøve nye ting ble trigget og valgene ble langt dristigere enn vanlig. De endte opp med å slippe seg løs med alt mellom blåskjell og and. Yess, så utrolig kult!!!
Men etter hvert måltid satt jeg igjen med en uggen følelse. Det var alltid mat igjen på våre tallerkener og spesielt på barnas. Friheten til å velge selv trumfet oppfordringen til å dele voksenporsjoner med konsekvensen mat i søpla, hver eneste dag. For ti år siden hadde jeg prøvd å støvsuge alt som en manisk avslutning på gildet, men den grusomme følelsen av proppmetthet orker jeg ikke lenger. Men å fortsette å passivt observere at så mye mat vi selv hadde bestilt, ble kastet, kunne ikke fortsette.
Det skjedde på den fjerde dagen. Alle bestilte som vanlig bortsett fra meg. Jeg bestilte kun en liten forrett. Når maten kom tok jeg ekstra lang tid på meg. Nøt av hver bit, mens de andre jafset i seg. Når alle var mette og glade, var det som vanlig masse mat igjen. Da var tiden inne for å støvsuge og det med glede. Med flere forskjellige og deilige retter opplevde jeg dobbel glede. Et par undrende og kanskje kritiske blikk fra nabobordene, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Den deilige maten ble spist opp og saken var løst.
Tilnærmingen fortsatte den resterende delen av ferien og har blitt en gjenganger når vi går ut og spiser sammen. Nøkkelen er å inspirere barna til å styre unna barnemenyen og bestille skikkelig bra mat. Familiens tallerkenrenser må spise bra, ellers raser hele ordningen sammen.